Go to Top

Sikkerhetskopi for evigheten – del 3

Diskett og CD

Hvilket lagringsmedie egner seg best for langtidsarkivering? Denne gangen: disketter og optiske medier.

De fleste databrukere over 30 år, husker tiden hvor data ble lagret på disketter, eller til og med datakassetter. Store mengder data eller applikasjoner måtte lagres på mange disketter, som i tur og orden måtte mates inn i datamaskinen om en annen bruker ville installere det på sin maskin. Da de første datamaskinene for privatpersoner kom på markedet ble det fort behov for mer lagringsplass. Lagringsplassen på diskettene var på den tiden 1,44 megabyte. Det er fortsatt mulig å kjøpe disketter, men det krever ganske gammelt utstyr å få brukt dem. Som den gang hevder produsentene at disketter kan vare i opptil 20 år om de oppbevares riktig.

Det var nærmest umulig å dele grafikk og designdokumenter via disketter, så en ny løsning for portable lagringsmedier ble nødvendig. Zip Drives ble en hit på nittitallet. Disse var lette å håndtere, veide lite og kunne lagre opptil 750 megabyte. Disse gikk imidlertid lett i stykker. Men det var ikke hovedårsaken til at populariteten til Zip Disc døde ut. Det skjedde på grunn av CD-ROM, med DVD ikke langt etter.

CD-ens suksess

CD-en ble introdusert i 1977 som et optisk lagringsmedie for lyd og musikk. År med utvikling resulterte i en effektiv måte å ta opp lyd. På full fart inn i den digitale tidsalder på starten av 70-tallet, prøvde både Sony og Philips å finne måter å lagre og distribuere musikk på en lettere måte og i mindre format enn vinylplater og kassett. Philips demonstrerte sin første optiske disk i 1979 sammen med den første CD-spilleren. Diameteren var på 12 cm og oppløsningen hadde økt fra 14 til 16 bits. Innsatsen til Philips og Sony resulterte i en ny bransjestandard. Likevel tok det neste ti år før CD-en erstattet vinylen. På starten av 90-tallet ble nesten ikke noe musikk distribuert på vinyl lenger. Det sammen gjaldt lagring av data. I 1991 ble de første dataspillene også levert på CD.

Vanligvis blir en CD produsert på en spesialfabrikk. En produsent gir dataen sin til fabrikken, som lager en masterdisk, som det lages kopier av for distribusjon. En vanlig CD kan holde opptil 80 minutter med musikk, eller 650 MB med data.

Ingen med en seriøs forretningsidé, går til en sånn fabrikk for å lagre personlig eller bedriftsdata. Derfor ble CD-R en stor suksess, kort tid etter at CD-en fikk sitt gjennombrudd. Hovedbruksområdet til en CD-R er å lagre data – uavhengig om det er digital musikk, filer fra en database eller en applikasjon.

Selv om de 650 megabytene på en CD var nok for 10-12 musikkspor, holder ikke det til filmer og store applikasjoner. Dermed ble DVD-en introdusert til markedet i 1995. Et år tidligere var det konkurranse mellom to formater. Sony og Philips med Multimedia CD (MMCD) på den ene siden, og Toshibas Super Density (SD) på den andre. Dette førte til mye forvirring blant forbrukere, som ikke visste hvilket format de skulle investere i. Disse aktørene ønsket imidlertid ikke en ny formatkrig, som man hadde med VHS mot Betamax på 70-tallet. De ble enige om at Digital Video Disc var formatet som skulle bli den nye standarden.

Enkelt forklart er DVD basert på omtrent samme teknologi som CD-en. Siden DVD-en er designet for å holde mer data på samme diameter som en CD, måtte plassen på platen brukes mer effektivt. Sporene og gropene dataen lagres i ble mindre, samtidig som avstanden også ble tettere – dermed ble det også plass til mer data. En normal DVD kan lagre 4,7 gigabyte med data, men utvikling av teknologien har ført til DVD-plater med to lag, og dermed doblet lagringskapasitet. Det finnes plater med fire lag også, men disse har ikke funnet veien til markedet utenfor Japan.

En DVD holder typisk like lenge som en CD. To til fem år om de oppbevares riktig. Produsenter hevder imidlertid at dataen på en DVD kan holde mellom ti og 20 år.

Den siste oppfinnelsen som nådde markedet, var blu-ray. Som navnet avslører, leses disse diskene av en blå laser, som har en kortere bølgelengde enn den tradisjonelle røde laseren. Det gjør at dataen kan skrives mye tettere på disken, og at laserpunktet er mye mindre. Som DVD-en, finnes også blu-ray vanligvis med et og to lag, hvorav hvert lag holder 25 GB. Det finnes plater med både tre og fire lag også, men disse – samt teknologien som kan lese platene – er ikke særlig utbredt hverken i USA eller Europa.

Konklusjon

Siden disketten er svært uvanlig i dag, og knapt noen enheter kan lese dem; er det nesten bare ulemper ved dette formatet. Det har svært lite lagringsplass, mediet trenger utdatert hardware for å brukes og koster i dag ganske mye.

Optiske medier kan imidlertid være et alternativ for både forbrukere og små til mellomstore bedrifter som bare trenger å sikkerhetskopiere små datamengder. De bør alltid oppbevares tørt og mørket i en eske, og må behandles pent, så ikke riper og skitt ødelegger datalagene. Det er også fornuftig å sjekke dataen hyppig, og å flytte kritisk data til et nytt medie etter to-tre år.

Ta kontakt med oss om du har disketter eller CD-er med gammel moro du ønsker gjenopprettet.

Les også:
Sikkerhetskopi for evigheten – del 2
Sikkerhetskopi for evigheten – del 1

, , , ,