Go to Top

Sikkerhetskopi for evigheten – del 2

Sikkerhetskopi på harddisker, SSD og flash-basert USB

Hvilket lagringsmedie er best for langtidsarkivering? Denne uken: harddisker, SSD og flash-basert USB.

Som vi nevnte i forrige bloggartikkel, står virksomheter overfor store problemer med hvordan lagre data. Selv små bedrifter er i gang med å analysere big data, og stadig mer data genereres av nettbaserte tjenester og IoT-enheter. Selv om ikke all denne dataen nødvendigvis skal bevares over lengre tid, må dataen lagres på grunn av nye eller eksisterende juridiske reguleringer. Men hvor skal dataen i så fall lagres? Og hva er det beste mediet å lagre data som skal arkiveres over lengre tid? Denne uken tar vi for oss harddisker (HDD) og solid state drives, bedre kjent som SSD.

Utviklingen av HDD

Som vi skrev i vår forrige artikkel, hadde magnetbånd en stor ulempe: Det er et lineært lagringsmedie. Det betyr at det alltid tar litt tid å finne det riktige stedet på båndet, der dataen er lagret før den kan leses. Dette er hovedårsaken til at harddisken ble utviklet. Det er faktisk den samme produsenten som for nesten 62 år siden fant opp harddisken, som også utviklet magnetbåndene: IBM. 14. september 1956 introduserte de den første datamaskinen som brukte harddisker. Diskene var imidlertid veldig store. Hele 24 tommer, eller litt over 60 cm, og kunne bare lagre 4,375 MB data. Dyrt var det også. Maskinen var ikke til salgs, kun til leasing, og kostet 3200 dollar i måneden.

Utviklingen gikk sin gang, og seks år senere hadde harddisker plass til opptil 28 MB data. På slutten av 70-tallet kom de personlige datamaskinene, og med dem et behov for mer lagringsplass. I begynnelsen ble data vanligvis lagret på kassetter med magnetbånd. Det tok imidlertid ikke lang tid før de første harddiskene kom på markedet. Selskapet som i 1980 byttet navn til Seagate Technology, introduserte den første. Den holdt 5 MB, og kostet 1500 dollar. Det tilsvarer 4500 dollar, eller i underkant av 39 000 kroner i dag.

Herfra gikk utviklingen i rasende fart, og mellom 1980 og 1992 økte lagringsplassen fra 5 MB til 2GB. I dag kan harddisker fylt med heliumgass lagre opptil 14 TB.

Kort fortalt er en harddisk et elektromekanisk lagringsmedie, som bruker magnetisk lagring til å lagre og hente digital informasjon fra en eller flere roterende plater med et magnetisk belegg. Det ferromagnetiske materialet på toppen av platen endrer retning når det utsettes for elektrisitet. Det representerer en 1 eller en 0, og kan leses. Nullene og ettallene representerer binærdata, og et dekodingsskjema bestemmer hvordan brukerdataen representeres av den magnetiske overføringen.

Hovedfordelen til en harddisk er at de har blitt relativt billige og kan lagre relativt mye data for prisen. De fleste produsenter oppgir en forventet levetid på fem år for magnetiske harddisker, men dette avhenger helt på bruken. De fleste harddisker kan enkelt lagre data i 10 år, men brukerne bør regelmessig sjekke om dataen er tilgjengelig og skadefri. Om harddisken ikke er i bruk regelmessig, og kun lagrer data, er det gode muligheter for at dataen er der etter mer enn 10 år også. Dessverre kan det også skje at dataen forsvinner, fordi magnetisme avtar etter mange år.

SSD: hva er forskjellen?

SSD er noe helt annet. De består kun av elektroniske chiper på et kretskort. Vanligvis har en SSD én kontrollchip, og flere lagringschiper. Kontrollchipen styrer hvor dataen lagres på lagringschipene. Denne chipen lagrer med andre ord den nødvendige «logikken» for hvordan lagringen utføres. En annen forskjell er at lagringschipene bare holder ut et visst antall lese- og skrivesykluser. Enkelt forklart, betyr det at jo mer du skriver på SSD-en, jo fortere går den i stykker. Dette er årsaken til at de fleste produsentene har implementert teknologi på innsiden av kontrollerchipene for å distribuere dataen jevnt fordelt på lagringschipene. Om en av lagringschipene når slutten på sin livssyklus, er det bare å kaste hele greia.

Det samme gjelder for billige USB-pinner som også benytter NAND Flash-chiper. De varer også bare en gitt tid, men antallet lese- og skrive-sykluser er mye lavere enn en SSD, avhengig av pris og kvalitet.

Flash-enheter varer også opptil 10 år om de brukes lite, og bare leser data. Du kan enkelt sjekke hvor i livssyklusen enhetene dine er med spesialverktøy du kan laste ned gratis fra produsentenes nettsider.

Selv om både harddisker og SSD-er kan nå en levetid på 10 år, er det stor forskjell når det kommer til gjenoppretting av data. Siden harddisker har eksistert lenge, har også verktøyene og prosessene profesjonelle datagjenopprettere bruker. I løpet av årenes gang, har de tilegnet seg så mye kunnskap om hvordan man gjenoppretter fra forskjellige merker, at om det er mulig å gjenopprette dataen, får de det til uansett. Med SSD-er er det litt annerledes. Hovedproblemet er ikke utfordrende teknologi, men at hver produsent kan kjøpe inn en rekke forskjellige kontrollchiper og lagringschiper, sette dem på et kretskort og bygge inn en distribusjonskode på kontrollchipen.

Når det er sagt, er det lettere å gjenopprette data fra kjente SSD-merker, enn billigprodukter, hvor verktøyene våre kanskje ikke virker 100 prosent. Vi anbefaler ikke å bruke SSD for lagring uansett, fordi de er mye dyrere sammenlignet med harddisker, vanskeligere å gjenopprette og mye raskere. Å bruke SSD for lagring, og ikke utelukkende databehandling er som å ha en Ferrari, og bare kjøre i 30 kilometer i timen.

Følg med neste uke når vi skal diskutere hvor godt optiske lagringsmedier egner seg til langtidslagring.

Om du får problemer med en harddisk eller en SSD i mellomtiden, er det bare å ta kontakt.

Fikk du ikke med deg Sikkerhetskopi for evigheten – del 1 kan du lese den her.

, , ,